Tittel Prototype 12 – Kitt Helen bygger traktor
Status Tilhører kunstneren
År 2019

Les mer

Det var ikke lett å vokse opp i Veldre og være annerledes, eller Ænnsjless, som man sa i Ringsaker. Måten hun gikk på ble kritisert og måten hun satt på var feil. Interessene var feil, og vennene var feil. Alt var i grunnen feil med Kitt Helen. Gleden var stor da hun skulle flytte hjemmefra og begynne å studere. Det var ikke så mye å se tilbake på. Å vokse opp i ei norsk bygd uten å være råner, bygdis eller fotballfan var som å være tråsykkel på bunnen av en elv. Idealet var å leve livet som om man visste at verden ville gå under om noen dager. Kast søpla ut gjennom vinduet og gi blaffen i forurensning og sprøytemidler og fotavtrykk og fandens oldemor. Dritten ble jo borte uansett, ikke sant?

Børen Kitt Helen bar på var både lett og tung. Lett på den måten at det ikke var noe som holdt ham igjen. Tung fordi hun måtte kjempe for å være den hun innerst inne skulle vise seg å være.

Kitt Helen ville egentlig ikke bli maskiningeniør, men fatter’n hadde insistert. «Sjå tæll hælvete å få tæll en ting i livet», hadde hun sagt, og Kitt Helen hadde søkt – på Gjøvik, på maskinlinja.

Kitt Helen var ikke tapt bak en vogn eller bak et gjerde eller bak noe som helst. Maskinkonstruksjon, materialteknologi, strømningsteknikk og differensiallikninger var egentlig ingen utfordring. Det var døde beregninger. Fysikk. Logisk, rett fram. Men egentlig drømte Kitt Helen om å jobbe med levende ting: Mennesker, planter, dyr. Hulkil, svinghjul og veivaksel var like uinteressant som Rugsprø uten pålegg. Det var fatter’n som ville disse ingeniørgreiene. Fatter’n som drømte om å bli ingeniør, som han aldri ble. Den eneste som virkelig forstod Kitt Helen var mor. Men fatter’n stod som regel i veien, og da ble det fattern’s verden som gjaldt. «Du må overraske’n sånn at’u får stoppa kjæften på’n», sa hun. «Fårr’u stoppa’n, så harr’u stoppa’n.»

Fatter’n var leder for fagforeninga på Parketten. Stor i kjeften. Mannemannen som var mer glad i en øl enn i kona si. Mannen som visste alt. Det største dilemmaet i livet til fatter’n var om han skulle stemme arbeiderpartiet, som han følte hadde sviktet ham, eller Fremskrittspartiet, som lovet gull og grønne skoger.

På Ingeniørutdanningen hadde Kitt Helen hatt Sverre som lærer. Fin fyr, Sverre. Og sammen med la de planen: Kitt Helen skulle stoppe kjeften på tullingen som hadde kalt seg far hele livet hennes. Deretter skulle hun gjøre som hun selv ville – resten av livet.

Fatter’n jobbet i produktutviklingsavdelingen på Parketten. Der testet de nye måter å bruke parkett på. Parkettkjøkkenbenken slo ikke an. Parkettklosettprototypen løste seg opp etter kort tid, omtrent samtidig med at de første klagesakene på parkettbadekaret begynte å komme. Parkettrakett var kundeløs, og rakettparkett var for rask å legge, så snekkerne nektet å bruke den. Da bambussokker ble populært lanserte de parkettunderbukser. Langmoens Luxus Parkettmadrass lå an til å bli salgbar inntil en tulling av en fysioterapeut sa at man like gjerne kunne ligge rett på gulvet – gratis. Parkettfotball ble ikke noe av. Da de la fotballparkett på hele Sveum stadion i Brumunddal ble de latterliggjort i rikspressen. Flere av kollegene sluttet og begynte å lage stupetårn på Hamar, selge sand i Sahara eller kjøleskap i Sibir.

«Faren din er svak for oppfinnelser som ikke lykkes», konkluderte Sverre.

«La oss bygge en totalt ubrukelig riskoker*», lo Kitt Helen.

«En potetkoker*», humret Sverre, «for fotballgale fedre med totalt fraværende selvinnsikt.»

Og slik gikk det til at Kitt Helen, med god hjelp fra læreren sin, bygde en firehjuls potetkoker. En patenterbar oppfinnelse, som garantert ikke ville kunne selges (som mange andre patenter). Ikke engang en blind frimurer fra Skreia ville åpnet lommeboken for Kitt Helen sin rullende potetkoker.

Den som har vært på ingeniørskolen den gang da vet at det ligger mye og mangt både her og der. Bedriftene har donert både det ene og det andre av ubrukelige maskiner, i håp om at de skulle kunne brukes i undervisningen. Under en trapp fant herrene en potetpresse i rustfritt stål. Inne på verkstedet fant de en gammel Ernemann filmmaskin med malteserkors og roterende øreringer. Kammerfilterpressen fra Tørrmelka ble sveist sammen med en gammel oljebrenner fra Øveråsen, en radialkambormaskin og to elektriske søylebrotsjforlengere.

På den store dagen fikk de fraktet potetkokeren fra Gjøvik til Brumunddal med en lastebil fra Asko. Sjåføren fikk en klase druer for strevet. «Fæm raue druer ær bære enn sex», sa han og trodde han hadde fortalt en god vits. Ingen lo. Potetkokeren skled på stive hjul nedover det skråbratte liftplanet før den deiset i bakken, rett utenfor Ludvig Larsens jernvareforetning. Kitt Helen ga full trottel og svingte inn forbi vakta og nedover parkettveien. Fatter’n hadde allerede fått varsel fra vakta og stod i døra da de kom. Trynet hans så ut som han hadde vunnet i lotto og tapt gevinsten rett etterpå.

Fattern’s umiddelbare, spontane, konsise, magefølelse egner seg ikke på trykk. Den som har fått undersøkt spiserøret med sånn slange nedover halsen kan imidlertid danne seg et bilde av det hele. Det var først da Kitt Helen endelig fikk fatter’n til å skjønne at potetkokeren kunne belegges med parkett (selv om det ville være krevende) at fatter’n lyste opp. Og da han i tillegg skjønte at man i fremtiden kunne legge parkett i stedet for asfalt, lyste han som en LEDpære på steroider.

«Inni hælvete, faen. Du er jo et sjenni, jo,» strålte han. «Faen ta! Det er det jeg har sagt hele livet. Dæ er no’ spess’jelt mæ deg!»

«Ja. Her er traktor’n min og jeg er lesbisk, og nå drar jeg til Los Angeles. Adios!»

«I Låss Ænsjless kænn du vara ænsjless”, svarte fatter’n mens han egentlig tenkte på hvilket fint, fleksibelt materiale parkett egentlig er.

Fra den dagen fikk Kitt Helen gjøre som hun ville. Verden gikk glipp av en god maskiningeniør, men pytt, pytt.

Fatter’n forsøkte i flere år å overbevise Fremskrittspartiet at norske veier bør belegges med norsk parkett. Og selv om partiet er kjent for å kjøpe veier som fulle sjøfolk, så har velgerne omsider skjønt at regningen må til sist betales. One way or another. Derfor henger parkettveier fortsatt i løse lufta, og Parketten i Brumunddal er nedlagt.

*Riskoker er et vanlig uttrykk for japansk motorsykkel. Potetkoker er et mindre vanlig uttrykk for norskbygd traktor.