Tittel Prototype 21 – Make tractors great again!
Status Tilhører kunstneren
År 2019-2020

Les mer

18 år og endelig fri. I Brumunddal er førerkort viktigere enn jordfeil på strømnettet. Presis klokken 11:21 på 18-årsdagen i striregn stod hun med lappen i hånda og følte at dette var verdens vakreste dag. Lista var klar:

1: Ta førerkort – Done

2: snappe førerkort- Done

3: Kjøpe øl

4: snappe øl

5: kjøre langt

Hun kjørte til Rjukain denne dagen. Frihet kan ikke settes på trykk, det må oppleves. 1945, 1905, 1814 – alt på en gang. Det var som å gi førligheten tilbake til en lam. Endelig kunne man bevege seg. Alt fram til i dag var tvangstrøye. Alle unge hadde det slik; Gå: Helst ikke. Sykle: Ærr’u gæær’n? Buss/tog: Snakker vi skolebuss? Man hadde heldigvis foreldre som kjørte: Kjøre til idrettshallen for å trene: 800m, Kjøre til butikken for å handle smågodt: 600m, Kjøre til Eline i Nordåsen: 1,2 km (NB! Bratt). Kjøre til skolen: 1,4 km (langt!). Før vi går videre i historien må det påpekes at likheten til Brumunddal i Norge er slående, men det er en ren tilfeldighet. Brumunddal i denne historien ligger et helt annet sted og i en helt annen tid. Brumunddal i Wompsbill ligger på toppen av et høyt fjell. Dal betyr høy topp på wompsbillsk. Det vi på norsk kaller dal heter frakk, og elv heter rot. Brumunddal i Ringsaker ville således hett Brumundfrakk på wompsbillsk, og Moelv ville vært Morot.

Det heteste i Wopmsbill for tiden er traktor. Biler er for pingler. Små motorer, lette kasser av blekk som ikke tåler det minste. Sardinask, rullende urne og likkiste på hjul er typiske kallenavn på bil. De tøffe kjører traktor. Traktorer har forkjørsrett i trafikken. Hvis en traktor og bil kolliderer vil alltid bilen få skylda. Dette fører til at dødsulykkene står i kø som kundene i en Elkjøpbutikk, og traktorføreren går uten unntak fri. Traktoreiernes landsforening, National Tractor Association, er den sterkeste fagforeningen i landet. Traktorførere gir blaffen. De gønner på og viker kun for andre traktorer. Flatklemte biler blir liggende i veibanen uten at noen gidder å fjerne dem. Og de som forsøker å fjerne dem risikerer å bli overkjørt av traktor. Psykologer kaller det for the bystander problem. Car matter-bevegelsen har lenge pekt på problemet; Dette er ren, utilslørt, åpenlys, ondsinnet, proteksjonistisk, matematisk forventet rasisme. I den siste tiden har protestantene revet ned statuer av Henry Ford, Nikolaus August Otto og Adam Opel.

Folket har bedt presidenten om hjelp. Han sitter dagen lang foran et stort speil og ser på tre ting: 1: seg selv, 2: aksjeprisene og 3: seg selv. Innbyggerne interesserer ham like mye som myggplagen i det fjerne, uoppdagede landet Bzwandlia. Presidenten tar fram et formsydd lommetørkle. Snyter ut en skikkelig brunsnegle. Deretter legger han lommetørklet (som har samme form som landet) over kartet. Midt på den tykkeste delen setter han fingeren og hujer (oversatt); «Sett inn hæren akkurat her. Arrester så mange som mulig, men ikke ta de som har grønn cap med Traktorpresidenten er et geni.» Så snur han seg mot speilet og putter tommelen i munnen igjen.

Og slik gikk det til at Brumunddal i Wompsbill kom i medias søkelys. Nasjonalhagen (hagen betyr garden på wompsbillsk) ble satt inn og de fleste av innbyggerne ble arrestert. Som du allerede har skjønt, kom noen seg unna. De fleste betyr jo ikke alle, og Eline og Carine var to av de som ikke omhandles av den matematiske mengden [de fleste]. Faren til Carine, Marius Doremifasålatitå, hadde gått på musikalsk barnehage og var en mester i traktorbygging. Han bygde rett og slett de raskeste, kuleste, farligste, dyreste, høyeste, dypeste traktorene verden hadde sett. På toppen av det høyeste fjellet står en av prototypene. Vei trengs ikke. Vi snakker skikkelig traktor. I bunnen av Mari-Jannegropa putrer en annen lystig av sted. Ikke noe er umulig for Marius Doremifasålatitå.

Carine og Eline svingte prototype 21 ned spurvegutua. En brutal moskusokse av en traktor brøytet seg fram. De passerte Tiurleikstien og kom seg ut på Chausseen mot provinshovedstaden Ramah. Oppe ved sekundærstasjonen var vegen blokkert av et militært kobbel. Store osiljanske, militære mineleggere gjorde gode miner til slett spill. Lette banjosprettere stod side om side mens Kari Svansen instruerte i moralsk banjoangrep. Hagearbeiderne (Hagearbeider er det folkelige navnet på en som er i garden) stod klar med Zapp-o-lott-geværene. Lottene holdt lotteri på siden og en tanks at typen thanksheaven holdt akkurat på å sikte inn tårnet. Målsøkende tårnsvaler kom mot dem men Eline klarte å veive dem vekk med en kjepp. Det verste var ikke tåregassen, men de skotske sekkepipene. Skottenes forskning på kjemisk krigføring førte ikke fram, som du kanskje vet. På grunn av dette fant de opp sekkepipene. Sekkepiper har som kjent et eget kapittel i Genevekonvensjonen, men nå var de altså i bruk. Og for en gangs skyld (sannsynlig på grunn av sekkepipene) kunne de to jentene bruke traktor i en slags selvforsvar og ikke i ren, ødeleggende rasisme. De pløyde over kjøretøy med skyteskårvindu og hjernevasket personale. Det gikk så gørr og 34mm zappgranater skvatt til høyre og venstre.

«Hva gjør vi nå? Nå blir vi i hvert fall buret inne.» Eline var tydelig engstlig.

«Det ville vi blitt uansett», svarte Carine. «Vi er så godt som avskrevet. Se på deg selv som en maskin, sier pappa. Du er ikke verdt noe og har således ingenting å tape. Alt du får til er ren gevinst. Og i dag skal vi bruke denne gevinsten til noe bra!»

Ved hjelp av brut force, flaks, bolletilbud på Gjespa og spontane omkjøringer kom de til hovedstaden sent denne kvelden. Sent samme kveld stod de inne i selveste presidentpalasset i Seilduksgata 24. Hvordan de kom inn? Ja, det er en hemmelighet, men grønne traktorluer, lovnad om upassende klåing og en stor hårete skogkatt hører med til løsningen.

Ved hjelp av utsøkt kvinnelist, snubleflaks og god luktesans (presidenten lukter litt spesielt) kom de to jentene seg fram til det orale rommet. Der inne fant de ham sittende foran speilet. Presidenten hadde sidespeil og bakspeil slik at han kunne se seg selv fra alle kanter.

«Let me grab you…»

Mer rakk han ikke å si før Eline løftet fra den store hårete, norske skogkatten og sa: «by the pussycat.»

Presidenten lyste opp i glede. Det var første gang noen hadde sett ham smile siden innenriksminsteren hans døde i en trafikkulykke. «I love to grab’em pussycats.»

I løpet av denne kvelden inngikk de to jentene en avtale med presidenten på vegne av hele landet. Slik er nemlig reglene i Wompsbill; Hvis man klarer å komme seg inn til presidenten i live og presidenten sier det er greit, så er det greit.

Presidenten lovet å slutte å ødelegge dette vakre landet mot at det skulle henge plakater av ham over alt som kun sa fine ting om ham. De skulle fortelle hvor intelligent, rik, attraktiv, sterk, flott, ung eller god fluefisker han er. Det skulle kun stå sanne ting om han, men alt positivt er sant og alt negativt er løgn, kunne han fortelle. I tillegg skulle han få så mange pusekatter han ønsket seg – av alle tenkelige typer.

Og slik gikk det til at to jenter fra Brumunddal i Wompsbill fikk skrevet ut nyvalg og løslatt innbyggerne ved hjelp av kvinnelist, en skikkelig traktor og en hårete norsk skogskatt. Og rasismen i Wopmsbill fikk de tatt skikkelig tak i takket være presidentens velplantede nasale proteinblanding. Det går riktignok rykter om at det har vært rasistiske anslag i en annen by ved navn tiromogkjøkken i Østerfrakk, men politiet har nektet å etterforske det. Ute av syn, ute av sinn, sier de i det frakkføret.

Og Prototype 21 er velsignet av den katolske kirken og er nå nasjonalt fredsmonument.