N° 34

Delta Dynamo Frankenstein (prototype 34).

De satte strøm på ham en mørk høstdag for tyve år siden. Han var nøye utvalgt til oppgaven. Ingen slektninger eller familie som ville savne ham. Student uten familie eller venner. Ensom ulv som alltid satt alene på lesesalen. Han gikk på engelskstudiene, men ingen kunne minnes å ha hørt ham snakke.

Delta Dynamo begynte for 27 år siden i studentenes filmklubb i Moskva. Frankenstein var kveldens tema, og samtlige åtte frammøtte gikk ut for å ta en øl etterpå. Fire unge kvinner og fire menn. I løpet av årene ballet det på seg. To ble elektroingeniører, en psykolog, en dataingeniør, en geograf, en ble regissør. De to andre ble sosionom og maskiningeniør. Etter tre år flyttet de sammen. Kollektiv Delta Dynamo. De fikk de nederste to etasjene og kjelleren i en nedslitt, grå blokk i Glybochitskaya 17.

Det begynte med små elektrosjokk. Når man først kommer over den første smerten kan man faktisk like det mente geografen. 45 Volt ble til 80 Volt. 100 Volt ble til 300. Alltid med lav strømstyrke, men stadig økende spenning.

Geografen hadde sporet studenten en måneds tid da de bestemte seg for å slå til. De hentet ham hjemme om natten. Huset var tomt. De hadde allerede skaffet seg nøkler. Han ga seg uten noe særlig motstand. Som om han hadde ventet på dem.

Maskiningeniøren sa opp husleien og meldte studenten ut av studiene. Alt var planlagt. I løpet av natten vasket de ham ut av rommet, slik at ny leieboer kunne flytte rett inn.

Regissøren insisterte på at alt måtte være autentisk som i filmen. Det var tross alt denne bøyen de alle hang på svai rundt.   

Elektrosjokk er ikke pent å se på. Selv om Delta Dynamogruppen var vant til den slags, gjorde det inntrykk på de fleste. Studenten skvatt i været som en ball, ristet, vred seg, men under to russiske  elektroingeniørers kyndige hender ble spenning og strømstyrke holdt i sjakk.

Behandlingen tok flere uker. Etter hver elektrobehandling måtte studenten hvile i flere dager.

Flere i gruppen reagerte på behandlingsformen nærmest slik man kan reagere på noe som er godt-vondt å spise. En slags sur-søt reaksjon. «Vi vet jo ikke hva vi gjør med studenten», påpekte sosionomen. «Nei, akkurat som i helsevesenet», var svaret fra de andre. I forskningens navn… ble nevnt flere ganger. Maskiningeniøren mente de kunne publisere resultatet, men kidnapping og mishandling ville sannsynligvis sette en stopper for det.

Den sjette uken ble behandlingen avsluttet. I ukene som fulgte ble gruppen mer og mer klar over at de produktet deres var i ferd med å bli et monster. Studenten var ikke lenger den stille, ensomme ulven de hadde kidnappet, men en følelsesløs sosiopat med antisosial personlighetsforstyrrelse. Han hadde et umettelig behov for anerkjennelse og snakket flytende amerikansk. Gruppen forsøkte å lære ham ting, men han hadde store lærevansker.

Studenten ble et større og større problem. Helt til dagen dataingeniøren fikk seg jobb i en russisk trollfabrikk. Smått om senn gikk det opp for Delta Dynamo at det de hadde laget var trollfabrikkenes ultimate drøm.

Noen år senere kunne man lese omtale av John Boltons bok om den amerikanske presidenten at han trodde Finland var under russisk kontroll. «For å være helt ærlig så har vi trodd det om USA siden 20. Januar 2017», svarte den finske statsministeren Sanna Marin.

Snipp, snapp, snute. Du er der ute.