N° 16

Det handler alltid om troll, troll, troll tenkte Isak. Troll meg her og troll meg der. Det er akkurat som om natur, fysikk, teknikk, biologi er helt uinteressant. Kun troll og trolltro.

Isak kom fra en trolsk kristen slekt på Vestlandet. Faren, Abraham, holdt bibelen i venstre hånd, for han slo best med den høyre. Isak hadde lært at han skulle frykte Herren, men han fryktet far mer. Far var et troll. Isak vokste opp i den religionen som manglet kjærlighet. Når emissurene kom på besøk satte de fram den fineste maten. Trollungene sultet mens de så hvordan de fete emissurene mesket seg med god mat. De som skulle være kjærlighetens representanter skrøt av fars strenge oppdragelse og sov i de beste sengene. Emissurer er noen troll, tenkte Isak.

Isak trakk seg tilbake innerst på låven. Bak slåmaskinen, innenfor den gamle Fordson traktoren med jernhjul fikk han være i fred – både for gud og far. Han hadde tre skrutrekkere, en tang og to skiftenøkler. Med disse seks redskapene lærte han seg å trylle. Til og med far så at Isak klarte å reparere ting som egentlig hørte hjemme på dynga. På denne måten slapp Isak å bli ofret. Far lot det gå ut over sauene i stedet. Ett sted måtte jo den trolske frykten komme til utløp.

Da Isak fylte 15 hadde han laget en automatisk linjemerkemaskin. Mens de andre barna fortsatt ikke kunne den store gangetabellen hadde Isak fått sin første avisomtale. Troll og fjell var over seg av begeistring. Det skulle ikke ta mange ukene før de store veiprodusentene begynte å banke på døren.

Den første asfaltbukken hadde et så trolsk oppsyn at Abraham ga hem en rett på tygga. Han forsøkte å anmelde det til politiet, men de svarte at han var utenbygds fra og var så stygg at fortjente juling. «Alle vet at Abraham er et troll», svarte politimannen. «Den som ikke vet det fortjener en på tygga.»

Den neste asfaltbukken gikk det like ens med. «I Herrens navn jeg binder deg», sa Abraham og lot høyre knyttneve få utøve litt nestekjærlighet.

«De har alle en plan inntil de får seg en på tygga», kunne politimesteren slå fast.

Det var først da Asfaltkompaniet sendte en kvinnelig prest at ting endret seg. Abraham ble så bestyrtet over å møte en kvinnelig prest at han ble til sten.

Mor var av en helt annen beskaffenhet. Hun var et troll av ei kjærring. Men nå som far var borte kunne livet endelig begynne. Presten ble invitert inn, og det var ingen som la seg før klokken viste altfor sent.

Isak kunne ikke skjønne at det var noe spesielt med linjemerkemaskinen. Maskin, Selvsentrerende trekkaksel og blyant. Det var jo i prinsippet det hele. Men presten kunne fortelle at å få til en pålitelig, stabil linjemålemaskin var vanskeligere enn misjonsarbeid på Tjøme.

«Ikke bare vanskelig fordi prester er upraktiske teoretikere», spurte Isak?

«Du er en trollmann, du Isak», sa hun. «Nåleputestabilisator etter pinnsvinprinsippet er genialt.»

«Vi får takke pinnsvinet», svarte Isak, som fortsatt ikke kunne fatte at…… Det er vel noen uransakelige veier ute og går her, tenkte han.

I løpet av kvelden var familien sikret mat for de neste hundre år. Mor måtte love at det aldri mer skulle komme så mye som en emissurlilletå innenfor døren. Det hadde hun ingen problemer med å akseptere. Hun hadde nemlig grunn til å frykte dem mer enn barna. Emissurene skulle nemlig ikke bare ha mat. Men som vi har lært: Det er med skomakerens barn som med nestekjærlighetens disipler; Liv og lære er to adskilte ting. Det hadde de lært av katulske prester.

Denne historien er mange år gammel. I dag brukes Isaks maskin over hele verden. Den er like enkel som genial. Mange har forsøkt å kopiere maskinen, uten å få det til; Blyantene løsner av vibrasjonene. Merkingen blir upresis. Trekkakslingen kommer i svingninger og fører til sinusformet midtstrek. Bølgende streker gir bilsyke. Listen over ulempene med konkurrentenes maskiner er lang som et trolsk år.

Isak er fortsatt ikke spesielt glad i troll. Han liker seg best i sitt eget selskap, men det ingen vet er at han ikke er alene. Pinnsvinet på gården er en teknisk begavelse, men det er det bare Isak, du og jeg som vet.