N° 3

Han hadde operert maskiner i hele sitt liv, men ingen maskin hadde vært i nærheten av denne. Selv når han var sliten etter jobb, kunne synet av Major gi nye krefter. En Major er og blir en Major. «Den må være hvit», sa han til seg selv – lenge før han bestemte seg. En hvit Major. Myk som silke foran – i tilfelle man skulle treffe veggen – og fast bak.

Han hadde arvet yrket av sin far, som arvet det etter sin far, som igjen hadde tatt over etter sin far. I tretten generasjoner hadde de stått foran de glodhete steinovnene og sveivet de tunge etelmaskinene. Det var hans mor, Bonhilla, som hadde bestemt at han skulle kalles Etelmar. Det var nemlig navnet på den store etelmaskinen familien hadde biskhert siden tidsregningen startet. (ordet biskhere forsvant ut av ordbøkene for mange siden. I dag antar man at det har gitt opphav til ord som Bisquit, Bisken, Bismo og Bisettelse). De tunge betelhjulene var uslitelige. Steinhjulene hadde rullet i tretten generasjoner og ville holde i tretten ganger tretten til. Betelbeholderen derimot sprekker etter fire generasjoner. Sveivemekanismen er det svakeste leddet. Den må skiftes eksakt på tolvte fyrabel etter at blåskimmellagerne på etelmaskinens høyre aksel har begynt å synge med en høy, skimrende klage. Ved første stjerneklare natt med fullmåne blir steinhjulene stanset og taket løftes av fabrikken. Den store brokadekranen med doraxstag og elokserte strekkblankerter blir strammet, strukket og posisjonert. Fyrkjelen trykksettes til det store manometeret svuller til stabilt høytrykk og magmarørene begynner å lekke med en høy, skimrende plystring. Først da kan utvekslingen mellom ny og gammel sette i gang. Natten gjennom løfter de ut den slitne sveivemekanismen og heiser en frisk og nypusset på plass. Måneskinn legger et usynlig, slitesterkt skinn over etelmaskiner. Så når steinhjulene blir tunge som bly fordi gruvearbeiderne har slurvet, og betelmassen inneholder mikropyronitt er mekanismen godt beskyttet. Måneskinn er alltid sterkere enn fytterakkernskinn eller svigermor’sin. Selv gravemaskin blir for blåbær å regne. Selv om etelmaskiner er kjent for sin enorme slitestyrke er det alltid greit med litt ekstra.

Blubb und Sohn Etelmaschinen har levert etelmaskiner siden hansatiden, og Etelmars familie er de eldste kundene. Familien Dieselhubb var de aller første kundene til Blubb und Sohn, men familien var barnløse i tolvte ledd og døde ut for tre generasjoner siden. Etelmars familie har skrevet filiblastoporyxrapporter utallige ganger til Blubb und Sohn med forbedringsforslag, og maskinene har alltid blitt forbedret, eksakt som i rapporten, punktlig som om de hadde vært tyskere.

Da Bonhilla hørte et ‘blopp’ nedenfor beltet, skjønte hun umiddelbart at neste generasjon var sikret. Bonhilla, som kun hadde ett navn, Bonhilla, inntil Etelmar plutselig og totalt overraskende skled ut av fødekanalen med et blopp, kunne nå kalle seg Betelbluppmor. Ordene ‘betel’, ‘blupp’ og ‘mor’ stod alle på øverste nivå på den lingvistiske respektskalaen i denne delen av galaksen. Folk kunne si ‘Jeg er frimerkesamler’ eller ‘jeg er fotballspiller’. Noen sa til og med ‘Je suis Charlie Hebdo’. Men Jorpa Frimerkesamler, Francois Charlie Hebdo eller Goffilla Fotballspiller var ikke akkurat noe å heve øyenbrusket for. Filatelistene var stort sett blodfattige, og urmakerlærlingen (de hadde bare en) hadde overarmer som … Ja, som en urmakerlærling. Bonhilla derimot kunne si «Jeg er Betelblubbmor. Bonhilla Betelbluppmor.» Hipsterne begynte å snu seg etter henne av ren respekt, og selv de kjipeste kjipsterne måtte innrømme at Betelbluppmor var saker.

Etelmar Betelblubb satte seg ved typografimaskinen rett før han fylte hælvtjau kvart ørten og et halvt. Maskinen var en grønn Filiblastoporyx Tipo II. Etelmar la de første blytypene nøyaktig etter hverandre;

Kjære Blubb und Sohn.

Jeg, Etelmar Betelblubb, sønn av Bonhilla Betelbluppmor og Leifz Steamboat Adelsø Collbøte vil med dette…..

Han rev av seg den store hatten, tømte blysatsen ned i settekassen og hylte «FOKUS! FOKUS, FOKUS, FOKUS!» Fokus var nemlig det dummeste ordet man visste om, i tillegg til De Facto, liksom og Trippel Helix i denne delen av verden. Fokus betydde at man var helt ute på bærtur. De Facto ble brukt av politikere og nærslivslederlærlinger som hadde steget for høyt, mens Triple Helix ble brukt av innovasjonsforskere som aldre hadde innovert – noensinne.

Bonhilla og Leifz Steamboat tilbød å hjelpe, men Etelmar var tross alt snart dobbelt hælvtjau pluss pluss, og i den alderen ønsker man ikke akkurat hjelp. I hvert fall ikke av foreldrene. Det var først etter å ha overhørt en samtale mellom to av onklene sine, Morten & Mårten, at det gikk opp for ham at ingen, absolutt ingen, noensinne hadde skrevet til Blubb und Sohn alene. En slik handling var nemlig alt annet enn et sololøp.

Tretten fullmåner etter første fyrabel, en generasjon etter at tredje betelbeholder var skiftet og to fullmåner på overtid var både tegninger og spesifikasjonene klare for å sendes til Blubb und Sohn. Alt var vakkert trykket på det fineste klutepapir laget av det fineste av det fine de kunne finne. Denne gangen handlet det ikke om forbedringer på etelmaskinen, ny sveivemekanisme eller justering av krumningsradiusen i betelbeholderens nedre kvartil. Denne gangen ønsket de seg en helt, helt ny maskin. Navnet kunne Blubb und Sohn selv bestemme, men det måtte inneholde Major og maskinen skulle være rask og hvit. I tillegg skulle den være myk foran og fast bak.  

To fullmåner og fire netter etter andre fyrabel, dersom man ikke regner med overtid, to pangdemier, avspasering og påtvungen ferie, kom maskinen med dampekspressen. Brokadekranen ble hentet på biblioteket, hvor den stod trygt lagret under K for kran, fire favner til høyre for vannkraner, som også stod lagret på k for kran, og to hyller nedenfor F for Pelicula por Macchina Fotografica. Den høye kranen ble spent fast med doble bukseseler på dampekspressperrongen og brokadene ble strammet til 76 NmdBHz. Den store esken, laget av balubablader og dyppet i stivelse, ble heist ut av dampekspressens mage og høytidelig skåret opp. Etelmars fjerde onkel, inngift i andre rekke og av middels rang, leste høyt fra pakka-notis-lappen, som var festet til den hvite maskinens panser: «Ordre fra Blupp und Sohn: Denne maskinen skal kalles opp etter oppfinneren, Etelmar Betelblupp, som i sin tid fikk sitt navn etter familiens eldste etelmaskin, som igjen er kalt opp etter familien Blupp & Sohns grunnlegger, Etel Blupp. Den nye maskinen skal hete Etelmar Major prototype 3.» Onkelen strammet på nakkemusklene. Han så ut over forsamlingen. Stemmen var millimeter fra å briste da han stolt proklamerte: «Jeg gir dere, mine damer og herrer, en ekte Etelmar Major, ren som snø. Myk foran og fast bak. Prototype 3 – vær så god!»

Onkelen rettet deretter blikket mot Etelmar og sa: «Min grandnevø av fjerde ledd, andre positur, ærede oppfinner Etelmar Betelblupp. Vis oss hva maskinen er god for!»

Etelmar smilte som en tenåring som nettopp hadde løst gåten med å konvertere fra Fahrenheit til Celsius. M6-akslinger med links-rechts duplex gjengeparti og sekskanthode. Trehjul med evigluktende Wunderbaum-effekt. Blå hastighetsvelger, avgassrør som kan brukes som stearinlysholder på mørke kvelder og svarte, tettsittende kjøleribber på toppen av det hele. «Hva mer kan en Betelblupp ønske seg», mumlet Etelmar mens han presset den runde kroppen sin ned i førersetet. Setebrønnen passet perfekt. Han la den ene hånden på hastighetsvelgeren. Til venstre stod det Liksom og på høyresiden kunne han lese Alvor. Etelmar lo nede i halsen. Blupp und Sohn kunne ikke beskyldes for å mangle humor. Liksom og alvor i stedet for sakte og fort. Han vred hastighetsvelgeren ett knepp mot høyre. Svinghjulakselleratoren murret som en katt som ruller seg i kattemynte en torsdags kveld. Trehjulene begynte å sprake av dreiemomentets nærvær. Strekket i felgene åpnet cellene, og lukten av løvtre begynte å sive ut av lavprofilløvtrehjulene. Etelmar trakk låsehendelen for sentrifugalregulatoren mot seg. Grusen marvet under trehjulene, og Etelmar løsnet den koniske lærclutchen som holdt svinghjulsbeskytterne i inngrep med bremsene. Majoren ga fra seg en lydløs og samtidig støyende brumming og skjøt fart på en måte ingen hadde sett før. Marving ble til harving. Bakenden på maskinen kom som en rakett. Etelmar så to røde lys komme mot seg i stor fart. Han hadde sladdet så han så baklysene på sin eget kjøretøy. Etelmar responderte lynraskt og rettet opp vidunderet. Det gikk et gisp gjennom forsamlingen. Etelmar fikk tårer i øynene. Om det skyltes lykke, en knottsverm som passerte eller fart visste han ikke. Han spyttet ut en humle og svingte en ekstra runde på sportsplassen mens landsbyen jublet. Hipstere og kjipstere omfavnet hverandre. Familier som hadde vært fiender i generasjoner ble brått venner. Heterofile ble homoseksuelle, og homoer ble brått hetero. Ateister ble spontanreligiøse, og arbeiderpartivelgere ble fremskrittspartivelgere. Landsbyen kokte i en euforisk suppe.

Hvis du skulle få lyst til å besøke Etelmar, så bor han to lysår med Lynxexpressen i retning Stulla polarix. Men husk å ta av ved Rablucs Astero ellers havner du i gruvene, og der er de i konstant mangel av arbeidskraft.

Når du kommer til Betelbuxcs C26, tar du til høyre ved Snipp, venstre ved Snapp. Så stopper du ved Snute og venter ute.