N° 5

Gunnfrich hadde aldri gjort noe annet enn hva som var forventet av hen. Helt siden hen var liten var det en fryd å ha med hen å gjøre. Etter den store lovpålagte konfirmasjonen, hvor alle måtte sverge troskap til guden som ikke finns, var det gode livet over for hens del. Allerede første dag etter troskapslovgivningen stod hen i fabrikken og lempet skrapjern inn i gapet på den gigantiske elektroklyseovnen. Denne plassen skulle hen ha resten av livet; 60 slitsomme skritt mellom det glodhete smeltebadet og den iskalde skrapjernshaugen på utsiden.

Gunnfrich stod aller nederst på rangstigen i fabrikken. Det var ingen utsikter til å komme høyere opp. Lovene i landet var de strengeste på kloden, og landet ble ledet av en president som gråt, lo, skjelte ut folk og gjespet om hverandre. Denne følelsesmessige turbulensen hadde han hatt hele livet. Gunnfrich tilhørte fotfolket, eller fotballfolket som egentlig er kastens fulle betegnelse. Fotfolket dannet bunnen av rangstigen. Gospel, eller golfspillerne som de heter, tilhørte også nivå 1.

Gunnfrich slet med tunge tanker allerede fra første dag på jobb. Det tunge jernskrapet var altfor tungt for hen, men retten til å klage tilhører de på rang 3b og høyere. Gunnfrich er 1c for å være pinlig nøyaktig. Etter 20 år i jobben ville det ikke være stort mer igjen av hen enn en senete bunt av skinn og bein. Sommerfuglene, blomstene og fuglene var ikke noe mer enn gode minner. Nyansatte nivå 1-ere jobber på spreng 26 av døgnets 24 timer, for deretter å jobbe på akkord de manglende to timene. Først etter fem år kunne hen se fram til den første utmerkelsen; Et saftig skolebrød med en stor, gul snørrklump fra direktørens nese dyppet i melis, pepperkorn og kokos. Mellomlederne fikk som regel en sportsbil etter fem år i stillingen. Toppledelsen fikk fritid og høyere lønn, og de korrupte politikerne hadde som regel karret til seg en kommune eller to i løpet av de første fem årene i jobben. Tanken på et saftig skolebrød holdt motet oppe for Gunnfrich på mangt et nattskift. «Jeg slipper i hvert fall å betale bompenger», kunne hen si til seg selv når skrapjernet ble for tungt.

Helt uventet, en dag lenge etter at Gunnfrich ikke lenger hadde tall på dagene kom en sommerfugl inn i jernverket. Hvordan den hadde klart å passere vaktene er et mysterium, men der var den – lys levende. Gul, oransje, hvit og blå som havet. Gunnfrich kastet en gammel bakaksling inn i gapet på ovnsdjevelen og ble stående og stirre. Sommerfuglen fløy foran øynene hens og satte seg på venstre øre. Det kilte. Gunnfrich lo for første gang på flere år. Så stakk den snabelen inn i øregangen og hvisket forsiktig inn i øret: «Ut og fly! Ut og fly!»

«Der er den!» ropte de bak hen. Vaktene kom løpende. «Attack! Kverk!» Vaktene fra vaktselskapet Mont Santo hadde stående ordre om å kverke alt levende som ikke hørte til i jernverket. De kverket gjerne litt mer enn nødvendig, så lenge det var på nivå 1 eller 2.

Sommerfuglen lettet fra øret hens og vrikket seg gjennom luften. Vaktenes laserstråler skar luften som elektriske samuraisverd. Men de traff ikke. Den vakre sommerfuglen fløy rett inn i elektroklyseovnen. Poff! Det siste man så av den var et lite fiolett lys.

«Godt arbeid» ropte en av vaktene. Han fyrte av et ekstra laserskudd og lagde nok et hull i taket. Det hullete taket så allerede ut som en stjernehimmel i frimurerlosjen. En av vaktene var truffet i hodet av en laserstråle. Hodet var delt i to horisontalt like nedenfor nesen. «Man kan ikke lage omelett uten å knuse noen egg», kommenterte Generalen. «Ei pølse i slaktetida», kom det fra en av vaktmennene.  Så tok Generalen tak i Gunnfrichs arm og brølte av full hals: «Vær glad du er i live. Vi burde skutt deg mens vi var i gang, men lar deg gå for denne gangen. Finner du på noe slik en gang til, så er du finito.» Han ligner på han brasilianske presidenten som ødela det siste av ren natur, tenkte Gunnfrich og var egentlig likegyldig til om hen var levende eller død. Drømmen om å dø og komme vekk fra dette helvetet var noe av det som holdt de fleste arbeiderne oppe. Generalen rev av seg et par hårtuster fra det Trump-lignende hodet og kastet dem i bakken for å vise at han mente alvor.

«OK», sa Gunnfrich.

«Og ikke kødd med meg» sa vaktgeneralen og stakk pekefingeren opp i ansiktet til Gunnfrich. «Da går det slik!» Han prøvde å rive av seg hodet men det satt altfor hardt. «Kødder’u med meg så ender du oppi der», spyttet han i ansiktet på Gunnfrich og pekte opp mot taket. Det var i det øyeblikket Gunnfrich skjønte at sommerfuglen hadde kommet for å befri hen.

De neste to årene la Gunnfrich til side alt hen kunne trenge til reisen. En kule av superlett balsakobber stuet hen bort i det ytterste mørke hjørnet bak ballustersentrifugen. Hamptau av god kvalitet dukket av og til opp i gamle skip ute på skrothaugen. En dag kom en kahytt fra kjempenes verden. Under en benk inne i kahytten fant hen en gammel kaffekopp som passet perfekt, og en dag hadde hen alt hen trengte. Gunnfrich hadde gjemt unna en bunke med blader av nakne jenter. Denne bunken tok hen med seg til vaktbua. «Jeg fant en bunke med fattige jenter, som ikke har råd til klær», sa hen. «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dem. De vil ødelegge den kjemiske balansen i smelta derom jeg kaster dem inn i elektroklysebadet.»

Vaktene bladde grådig i nakenbladene. Vaktsjefen, eller Generalen som mange kalte ham, var i det lune hjørnet denne dagen sa: «Se for pistrende til å ha deg ut herfra ditt svin. Legg igjen bladene her.»

Gunnfrich smilte da hen forlot vaktbua og bak seg kunne hen høre Mont Santovaktene mumle «dumme mehe. Fattige jenter, lissom. Burde drept hen for lenge siden.»

Gunnfrich reduserte frekvensen på elektroklyseovnen fra 62 Hz til 34,6 Hz. Da ville ovnen gå i mange timer uten å kjølne. Så tok hen med seg utstyret opp på taket. Hen visste at vaktene ikke kom til å følge med de neste timene, siden vaktmenn faktisk er mer interessert i nakne jenter enn laserskyting.

Oppe på taket koblet hen opp utstyret. Ballongen løftet hen opp og satte over den store pipa, og før noen kunne si pyroflaks, pyrofliks, pyroflopp var ballongen full av varm eksos og slet i forankringstauene.

Gunnfrich klatret opp i den hvite kaffekoppen og kuttet tau etter tau. Ballongen slet i tauene og det siste forankringstauet røk av seg selv.

Ballongen steg som en rakett. Først i stummende mørke. Det eneste hen kunne se var skorsteinene som var fulle av røde flammer. Deretter ble det kaldere og fuktig. Så ble det lysere og lysere og da de kom til oversiden av skyene så Gunnfrich sollys igjen for første gang siden hen lovet troskap til guden som ikke fins. Gunnfrich tok på seg sveisebriller for sollyset var så sterkt, sterkt. Ballongen steg ikke lenger men drev sidelengs med vinden, kanskje mot nord, kanskje mot syd.

Hvor Gunnfrich endte opp er hemmelig. Hvis vaktselskapet Mont Santo får vite det kommer de til å kverke både hen og alt liv i en stor, stor radius, for å være på den sikre siden. Vaktene leste i dagesvis og glemte jobben sin. Slike ting straffes hardt i et land hvor en av 100 sitter i fengsel. Seks av vaktene ble kastet inn i gapet på elektroklyseovnen. Tre av dem fikk Round up, som det heter. Det betyr å snu seg rundt og vippe opp rompa. Så får de på blanke messingen, så ingen skulle tro at denne baken noensinne hadde vært lagd av messing. Generalen fikk lønnsopprykk. Det var nemlig slik rettferdighet er skrudd sammen i dette landet. Noen straffes, noen får advarsel og noen belønnes – for akkurat samme handlingen. Dette hadde de lært i et land langt nord i Europa hvor de ansatte måtte gå ned i lønn samtidig som lederne får utbetalt en stor, stor bonus. Men det er en helt annen historie.

Men en ting kan vi røpe: Dersom de andre i dette landet får vite hvordan det er der Gunnfrich er i dag, ville de gjort opprør på flekken. Alle unntatt topplederne og politikerne.