N° 7

Da Jorulv kom til verden hadde faren hans for lengst forsvunnet. «Han var ikke mye å samle på», brukte moren hans å si, men det var tydelig at hun hadde forventet noe annet enn dette. Jorulv var tre år yngre enn Feilert, og av alle merkelige ting så var de født på samme dag.

Storulv, som faren til Jorulv og Feilert het, hadde mønstret på en av de store havgående Dormastene. Mer visste de ikke. Så da Jorulv var gammel nok mønstret han selv på en tremasters bork og seilte ut i verden for å lete etter far. De neste årene skulle han prøve seg både som dormann, jungfeis, sjennfrikk og kjølbøter. Han ble en mester i å fleise både halvstikk, helstikk, dobbelt kjespleis og langflettet strekktau. Etter noen år var det ingen som kunne flå strekkfisk like effektivt som Jorulv. Den første jobben var på en bjørkebork som fraktet snø fra Grønland. I Muskat tømte de de siste dunkertene for snø. Så mønstret han på en flytende tremasters kork, som het Vinagretto og som fraktet sand til Sahara. Deretter ble det en rof-rof containerhauler, og vips så passerte han Kapp Framtid for første gang. Overalt hvor han kom i land viste han fram bildet av far og spurte etter ham, men svaret var alltid det samme. Etter åtte resultatløse år, bestemte han seg for å feise sjøen, stramme kjøskipet og vende storseilet hjemover til mor og Feilert. Til alt hell seilte det inn en hurtiggående spansk barka med fire dobbeltspente master og lavt fribord. Selv om spanjolene var kjent for å være noen jævler å jobbe for, bestemte han seg for å bli med. Jorulv fikk jobb som tungmatros med ansvar for pussing og justering av fribordet på babords styrbord side både over og under gattet. Spanjolene var verre enn ryktet, men han kom seg hjem i ett stykke, selv om dagene var lange og kjeft var like vanlig som groing på kjølsvinet.

Jorulv hadde ikke hørt noe fra familien på disse årene. Delvis skyltes dette den store blokaden, og delvis skyltes det at han ikke hadde noen adresse de kunne nå ham på. Han hadde sendt brev regelmessig ved hver fullmåne, men visste ikke om de to der hjemme hadde fått dem.

Før Jorulv kunne mønstre av og vinke hasta la vista måtte de losse skipet for mahogny, skjellsand, elefantørevoks, dravle og gjæret guano. Først sent den andre dagen kunne han starte på siste etappe på den åtte år lange reisen etter far.

Det var vel sånn cirka to – tre hundre meter igjen til barndomshjemmet da han først la merke til det. «Feilert…..», sa han overrasket.

Det store neonskiltet var ikke der da han dro hjemmefra. Nå var han kommet såpass nær at han kunne lese det.

«Feilerts bil & racing! Så Feilert driver med racing», mumlet han for seg selv. «Racing, gitt.»

Det var fortsatt lys i huset da han banket på. Etter noen lange sekunder dukket Feilerts ansikt opp i døren.

«Jorulv! Det er jo deg, jo!!!! Broren min!»

Det ble sent før noen fikk lagt seg denne kvelden. Mor strålte av lykke over å ha begge guttene i samme hus. Kvelden var fylt til randen av følelser. Altfor mye følelser. Følelser var ikke noe man snakket på. Ting og arbeidsoppgaver var greit å snakke på, men følelser….. Nope.

Dagen etter var de alle i vater igjen, og samtalene penset mellom fremmede havner, nytt fra nabolaget og Feilerts bilverksted.

Jorulv hadde lagt merke til et nytt toetasjers murhus nede på jordet bak uthuset. Og det var nettopp dit Feilert tok med Jorulv denne dagen. Jorulv hadde spurt, men både mor og Feilert var knappe på ord når det kom til huset nedi bakken.

Feilert åpnet den store porten. Så satte han på lyset, og la merke til at Jorulvs ansikt endret seg fra spent til forundret og over til imponert.

«Fy fader!!! Fyyyyy Fadeeeeer!”

På rekke og rad stod kjøretøy som Jorulv knapt hadde sett før, selv om han hadde reiset verden rundt flere ganger.

«Jeg har aldri sett på maken. Hvor har du kjøpt disse?»

«Bygd dem sjøl», sa Feilert. «Kan’ke kjøpe slike ting.»

Jorulv peker på en land, flat sak med et tårn stikkende opp i fronten og spør: «Hva er det?»

«Nr. 7», svarer Feilert. «Nr. 7 er en børstraktør.»

«Børstraktør?» Jorulv tygger på ordet.

«Andregenerasjons børstraktor. Ikke sånn derre Gelenderwagendrit, eller Rekkverkmercedes, som noen kaller det. Tvillingdrift på bakakselen. Innvendig og utvendige bremser på alle fire bakhjulene. ABS, CBS, NRK, PWRK, USB for å nevne noe. Aksiell Robuterm jetmotor med riflet etterbrenner, HTML og fettutskiller. Totrinns separator av gravitasjonskreftene, pasteurisering av aksial/radialkrefter og ekstra forsterket totrinns magnetcoil med streamingfilter. Sentral messing rørramme og 16mm Bell & Howell strålekastere uten kromatisk avvik.»

Jorulv ser på Feilert med et blikk som indikerer at han knapt tror det han hører.

«Plogen foran er av spesialherdet gjengestål, og skjermene er av Norwegian pewter.»

«Pjuterskjermer», gjentar Jorulv. «Og sentral rørramme – i messing. Med offeranode og jording?»

«Jepp. Og selvfølgelig frieksospedal», sier Feilert. «Captain’s muffler. Klar for en tur?»

Jorulv nikker. Ordene stopper mot en klump som vokser i halsen. Hvis han sier noe nå, så kommer tårene. For mye følelser – igjen. Fuck følelser, tenker han. Fuck.

«Du får sitte foran og styre bjella», sier Feilert. «Du må ringe når vi passerer Børsen. Da får vi børsnotert farten.»

Jorulv og Feilert skrur seg ned på hvert sitt sete av links entoms resirkulerte rørgjenger. Feilert slenger et par hansker fram til Jorulv og ber ham gripe bjella. «Ikke den bjella du tenker på», sier han. Så ler de begge.

Feilert sveiver opp trykkimpulsgiveren til 100kpm. Så starter han kompressoren ved hjelp av to flytende startpatroner med trietylaluminium. Det gnistrer og smeller i det motoren tenner, og stikkflammene går minst ti, femten meter bakover. Feilert legger de grove hendene sine rundt krom-nikkelrattet fra Mynta på Kongsberg. Det suser stille fra kjøretøyet i det de glir ut av garasjen. Det er ingenting som indikerer hva de har foran seg den neste halvtimen. Nr. 7 er som et jetfly som lydløst takser ut av hangaren for egen maskin. Stille og potent. Ikke som slike bråkete saker som F16 og F5. Stille og potent. Man kan høre en skrutrekker falle. Luften er elektrisk som før et tordenvær.

«Flekk tenner! Kjør alt du makter!» Mor vinker til dem. «Gi jernet! Vis hva du er lagd av, Feilert! Og flekk tenner!»

Feilert løfter tommelen og tenker at noen bedre mor enn den han har finnes ikke i denne verden. Så flekker han tenner.